Fødebagen/sykehusbagen

Skrevet desember 20, 2016 av På tjukka

Inneholder annonselenker

Noen oppdateringer etter erfaring nummer 2.0 er inkludert:

Dette blir en stor greie når fødselen nærmer seg. Jeg syns den var mye vanskeligere å pakke enn jeg hadde trodd, og det var flaks at vi bor nær sykehuset, for det viste seg at det manglet en hel del. Mannen kom med daglige påfyll, mest snop egentlig, men fornuftige ting og altså. Jeg syns ikke jeg har funnet noen bra lister over hva man trenger, så nå har jeg diskutert med noen venninner, og kommer med et forslag. Det viser seg at vi alle har litt forskjellige meninger om hva som egentlig trengs, så det betyr vel at du nesten må finne din egen vei og. Men en liten retningshjelp kan jo dette være likevel.

Bilde

Den o-store-fødebagen. Velg bag, ikke koffert. Ikke ikke noe dyre, fine greier, det finnes dessverre skurker på sykehusene våre.

Og du bør faktisk ha denne bagen mer eller mindre klar i god tid. En nokså rolig og laidback venninne tenkte det bare var tøys å styre med sånt i forkant, men da vannet gikk ble stemningen plutselig en smule kaotisk, og innholdet i bagen som endte opp på sykehuset var, ja, la oss si, en tilfeldig samling stæsj og ubrukelige klær. Hodet fungerer ikke optimalt under rier, for å si det sånn.

Enklest er det selvsagt å si hva du ikke trenger. Eget dopapir for eksempel. De har helt vanlig dopapir på alle de norske sykehusene jeg har vært på (jeg teller 9 sykehus, men det finnes jo langt flere, så hvis dere vet om et sted man bør ha med, gi beskjed). Blondeundertøy. Rettetang. Og Dostojevski og annen fornuftig litteratur, bare glem det først som sist.

Pakk i bag, ikke i koffert. Skapene er ofte trange og små. Og glemmer du noe er det jo ingen katastrofe, de sørger for at både du og babyen har det dere trenger for å overleve og ikke fryse i hjel, altså. De nekter deg heller ikke å føde om du ikke har med helsekortet ditt, men akkurat det bør kanskje ligge øverst i bunken.

Mammabagen

Helsekort!

Klær: 1-2 joggebukser (gjerne mørk, så slapper man litt mer avmed tanke på å blø igjennom og sånt). 1 myk ulljakke/varm stor genser/fleecejakke, 2-3 topper/gensere etter sesong, 2 singleter eller amme-topper. Det fungerer finfint å ha to lag klær til amming: en singlet eller lignende som kan dras ned (v-hals/dyp utrigning) og en topp over som kan dras opp, så kan man bruke sine vanlige klær. Men det rives og slites i klærne, og morsmelkenzymene bryter ned fibrene i klærne syns jeg det virker som, så de blir ødelagt etter en stund. Hvis du vil være litt mer elegant kan du finne noen kjempefine ammetopper her.

ammetopp

Praktiske og fine ammetopper (her)

Innesko – jeg var dritstresset fordi jeg ikke eide crocs eller slippers, som alle sa jeg måtte ha, men det går helt fint med lette sko som er enkle å ta av og på seg og. Slippers syns noen er et must hvis du må dele dusj på barsel (avhengig av hvilket sykehus du føder på).

Litt sminke. Her er meningene blant fornuftige damer noe delte, men jeg er for. Man føler seg jo litt mer som et menneske om man ikke ser ut som et takras. En dæsj mild og lett BB-cream og litt maskara, mer skal ikke til. Husk at det kommer til å tas veldig mange bilder av deg, så hvis du bruker sminke til vanlig, er det jo kjekt å kjenne seg igjen i etterkant. For all del, bruker du ikke sminke til hverdags så begynner du neppe med det på fødestua, men for oss som trenger litt nødhjelp før vi går ut døren om morgenen kan det være greit etter et døgn eller to. Om formen er fin, nødvendigvis!

Toalettprodukter: Leppepomade må med – føding gir kjempetørre lepper av en eller annen grunn. Egen sjampo og balsam som lukter godt gjør at man føler seg litt mindre som en pasient. De har helt grei dusjsåpe på sykehuset, men jeg likte godt å ha min egen – parfymefrie – intimsåpe. Man blir veldig pro milde, parfymefrie produkter generelt. En god bodylotion og ansiktskrem, samt tannbørste og tannkrem må med. Hårbørste, hårstrikk – det som trengs for at håret ikke ser ut som et fuglerede på enkleste vis. Bind (og sterkere skyts – aka bleier) har de på sykehuset.

Bilde

Milde parfymefrieprodukter til kroppen anbefales. Fra Apotek1.

Undertøy: som tidligere nevnt, nettingtruser er forbausende behagelige, men etter et døgn eller to er det fint å riste av seg pasientfølelsen – og også pasientantrekkene. Ta med truser som passer før fødselen, de passer helt sikkert en stund etter og. 1-2 amme-BHer trengs– se her for tips. Sokker etter sesong.

Amme-innlegg. Jeg trengte ikke dette før flere dager etter at vi kom hjem, men det gjelder visst ikke alle, så ta med noen. Du trenger ikke brystpumpe, brystvortesalver og sånt, ved behov har de på sykehuset.

Annet: Mobiltelefon, lader, eventuelt PC eller nettbrett, noe lettleste greier (en krimbok, et ukeblad eller noe sånt). Jeg leste faktisk litt krim på barselavdelingen, mange babyer sover mye de første dagene, og spilte cancycrush til den store gullmedaljen. Større ambisjoner er det lurt å legge igjen hjemme er vi alle enige i. Notatbok og penn er fint å ha, du vil ikke tro hva du kan finne på å glemme.

Klær til hjemreisen. Sjansen for at du skal kunne reise hjem i dine før-gravide klær er selvfølgelig til stede, men den er ikke særlig stor. Passer det ved pakketidspunkt passer det sikkert når du skal dra hjem og. Det viktigste er å holde puppene varme, noe voldsomt antrekk utover det kreves ikke. Du skal bare ut av sykehusdøren, inn i bilen, ut igjen og inn i eget hjem. Med mindre du er prinsesse er det ingen som kommer til å fotografere og kommentere hjemreiseantrekket ditt.

Babybagen

Vaskekluter: De hadde engangskluter på Rikshospitalet da jeg fødte der, men det var ingen på sykehushotellet på Ullevål, så ta med om du skal føde der eller et tilsvarende sted. Tørre engangskluter er kanskje lurt fremfor våtservietter til de minste. Jeg tror ikke dopapir holder til den første bæsjen, den er seigere en tjære og vanskelig å få bort. Bleier til babyen har de på sykehuset.

Bodyer: her undervurderte vi grovt, og tok med to stk i størrelse 56. Vi er høyreiste mennesker, så vi tenkte at vi sikkert fikk en stor unge, og at vi ikke kom til å trenge klær i størrelse 50. Det gjorde vi. 56 er altfor stort for gjennomsnittstore nyfødte, men i tilfelle du får en skikkelig rugg kan du jo pakke med en. Bodyene er små og søte, tar ingen plass, og hvis du får en liten en som tisser som vår så trenger du flere. Neste gang tar jeg i hvert fall med fem. Velg omslagsbodyer, du kommer neppe til å gidde å bruke de andre i begynnelsen. Babyen trives definitivt best uten at hodet sitter fast i en trang hals. Ps: det er lurt å trene på å ta på en omslagsbody en gang eller to – finn ut hvordan den skal kneppes på forhånd. Er utrolig hvilke små oppgaver som kan virke helt uoverkommelig svære når du har den knøttlille, hjelpeløse superbabyen i hendene dine.

omslagsbody

Omslagsbodyer anbefales, disse er fra Ellos

Bukser/strømpebukser: sokker er umulig å få til å sitte på nyfødte, så jeg anbefaler underdeler med fot. Disse er helt supre og koster en slikk og ingenting. Man trenger vel 2-3 stk. Mange steder står det at du trenger sparkebukser, dette er ikke noe du må ha, men kan skaffe ved behov. Det er enklere å ta av og på vanlige, myke bukser eller strømpebukser. Kule jeans, nusselige sokker, snuppekjoler – det blir tid for dette og, men på sykehuset anbefaler alle å kjøre praktisk og behagelig. Ungen kommer til å være søt nok i seg selv, pynt trengs ikke 🙂

bukser

Superpraktiske, enkle og myke bukser fra H&M

Pysjamas: jeg mener man ikke trenger, jeg lot babyen sove i bodyen, men alle er ikke enige med meg. Smak og behag, holder å ha med 1-2 stk i alle fall. Fot anbefales på pysjen også, selv om de vokser raskere ut av de da. Men tærne er så kalde, og sokkene sitter som sagt dårlig. Man kan jo også bruke pysjen på dagtid om man vil, for babyen er det ett fett (deilige, myke pysjer med fot kan man feks finne her).

Bilsete og teppe/pledd etter sesong

Klær til hjemreise: lue uansett når på året du føder. Jakke og bukse i ull er også fint selv på sommeren. Enda kraftigere skyts må til på vinteren. Et vakkert hentesett er superkoselig, men man må jo ikke ha. Jeg er ingen særlig racer på strikking, så jeg bestilte hentesett til begge guttene mine på finn.no og epla.no. Helt nydelige! Og er glad jeg gjorde det, for de er fine minner å ha syns jeg. Dessuten ble jo klærne mye brukt de første ukene også.

img_1733

Har du sett noe så nydelig?! Tenkte ikke det, nei! Lillebror i sitt hentesett, kjøpt på finn.

Pappabagen

Klesskift, tannbørste og slike nødvendigheter

Mynter til parkering og matautomater

Kamera, lader til kamera, mobiltelefon for å oppdatere verden

Lesestoff (pappaen får vel heller neppe lest Forbrytelse og straff, ta noe lettlest)

Mat! Ikke undervurder dette – fødselen kan ta sin tid, og det er bare mor som serveres. Ta med en bollepose, matpakke, brus, vann, gjerne litt lett tilgjengelig energi.

Snop – ikke til deg, men til mor. De gir henne sunn og fin og god mat på sykehuset, men hun kommer til å bli godtesugen etterhvert. Ditt ansvar, sjokolade blir aldri feil.

Bilde

Ikke undervurder behovet for slikkerier

Ok – verre var det ikke tror jeg. Har dere glemt noe kan det meste skaffes – men husk nå for all del en eller annen form for kamera (for en tøysete ting å påpeke i disse smarttelefondager, forresten!). Innspill fra mer eller mindre erfarne fødedamer tas ellers imot med takk.

Publisert i Fødsel | Merket med , , , , | 11 kommentarer

Lettrørte førjulsdager

Skrevet desember 19, 2016 av På tjukka

Den er jo egentlig noe kaotisk, denne førjulstiden med små barn. Det er litt for mange pakker som skal handles inn, alt for mange virus som vil vippe oss av pinnen, alltid et par for mange juleavslutninger i barnehagen, som man egentlig ikke har tid til og i tillegg skal man jo på død og liv kose seg så inderlig hele tiden. Det er juleverksted på juleverksted, pepperkakebaking og julegranhandling og julekalendre i bøtter og spann og man må jo ikke glemme å nyte julemusikken også så klart.

Likevel. Førjulstiden med små barn, den er altså så uslåelig fin. Det er jo derfor vi holder på med dette!

Jeg er helt overrasket selv, jeg, over hvor koselig jeg syns dette er. Det er full pupp dagen lang (bokstavelig talt), og natten må kanskje brukes til å skrive julekort og pakke inn kalendergaver, men det gjør jo ingenting. Det er så fint alt sammen, så mye forventning, så mye spenning. Å feire jul med små barn er rett og slett som å være liten selv igjen.

Det er bare ett problem. Og det er denne lettrørtheten, som altså bare vipper meg av pinnen hele tiden. Jeg er jo en sindig dame liker jeg å tro, men lettrørt har jeg alltid vært. En gang gråt jeg så mye at jeg begynte å blø neseblod av Love actually, og det er en helt sann historie. Før jeg fikk barn. Og så ble jeg gravid, og selv om den første julen med barn i magen var preget av kvalme og spying hver gang matlukten ble for sterk, småsippet jeg meg igjennom dagene bare ved tanken på at neste år, neste år, har vi med oss en til på dette.

Og årene etter? Ja, hvor skal jeg begynne. Jeg gråter hver gang vi synger Tenn-lys, jeg får klump i halsen av bare å henge opp kalendergavene, for ikke å snakke om når jeg ser forventningen i øynene på sønnen min når han løper ned trappa for å sjekke om nissen har husket å dra innom (det har han nemlig glemt noen ganger, men han klarer på mystisk vis å lure seg inn på morgenkvisten likevel). Luciatog og Snekker Andersen og Snøfall og nissegrøt og dorullnisser – det blir rent for mye for en stakkar, trøtt småbarnsmor.

Og det ble ikke det dugg bedre av å få en unge til – der man kanskje trodde at hjertet var fullt og tårekanalene ikke hadde plass til mer – så viser det seg at det er plass. Masse plass. Til tårer og snørr og ikke-så-elegant hulkegråt over pepperkakehuspyntingen.

Guttene mine koser seg åpenbart med forberedelsene, og lar seg heldigvis ikke vippe av pinnen av den rare, tårevåte mammaen sin. Og jeg, jeg gleder meg like mye som dem til atter en snufsete jul:-)

2016-12-19-12-06-33

Publisert i Hverdag | 2 kommentarer

Overlever man dette, overlever man alt

Skrevet desember 15, 2016 av På tjukka

Jeg har hatt et stort mareritt siden jeg ble mor – og det er å bli syk mens jeg er alene med barna. Mer spesifikt, få omgangssyke, mens jeg er alene med barna. Du vet, når du ligger på dogulvet utpå natten der og hikster, og tenker at det kanskje bare var like greit å få reise til andre siden først som sist? Men så kommer det en ny ri av oppkast, på samme tid som man kjenner at det er noe på vei andre veien og, og man rives hardt tilbake til verden.

Jeg har blitt fortalt at ikke alle blir dau-sjuke av omgangssyken, men jeg er ikke helt sikker på om jeg tror noe på det. Det eneste gode å si om den er at den går relativt fort over, og når den går over, så har man jo inderlig vett til å sette pris på å være frisk!

I alle fall. Mannen reiste til Nederland på mandag. Samme dag ringte de fra barnehagen fordi storebror var blitt dårlig i magen. Han har vært velsignet heldig med sine omgangssykerunder – han blir litt slapp og fryktelig småspist i noen dager, men har det ellers ikke så ille tror jeg, så vi koste oss egentlig litt her hjemme mandag og tirsdag. Han var helt knust for å gå glipp av Lucia-toget, så vi bakte lussekatter og så Karsten og Petras vidunderlige jul, og hadde det i grunnen greit. Etter at ungene var i seng på tirsdag følte jeg meg fryktelig sliten, men tenkte det skyldtes et par intense innedager med to unger, av en eller annen grunn slo det meg ikke engang at jeg og kunne være smittet. Jeg hadde en masse jobb å gjøre (har en jobbfrist før jul, og det er jo ikke sånn at jeg får gjort noe på dagtid), og utsatte det heldigvis ikke til dagen etter, til tross for at jeg følte meg ganske kjørt.

Men jeg måtte krype til køys allerede 2130, og da begynte en liten ekkel magefølelse å vinke til meg. Noe var i gjære. Jeg ble seriøst livredd – dette går ikke!

2016-12-14-10-20-50

Natten ble lang og vond, for å si det som det er. Tror ikke jeg trenger å utdype nærmere, dere har vel vært der selv. Mellom slagene skulle selvfølgelig minstemann ammes også. Jeg kunne ikke fatte og begripe at det var noe melk igjen i den uttørkede kroppen min, men det var det åpenbart, for takk og lov sov han ellers godt. Åh kjære vene.

Et par julemirakler fikk oss gjennom dette: storebror var tydeligvis utslitt av sin egen runde, og sov til halv ti på onsdag. Det har aldri skjedd før. Aldri. Selve sjauen var ferdig på morgenkvisten der, og jeg klarte å få i meg litt å drikke før dagen var skikkelig i gang. Dessuten har jeg virkelig to veldig greie gutter må jeg få si altså, og så glad i å se på TV de er da! Takk og lov. Og takk og pris herfra til evigheten for verdens beste bestefar, som ikke hadde noen livsviktige møter denne dagen, men kunne ta seg fri og kom og hjalp oss allerede midt på dagen.

2016-12-14-13-59-20

Og nå, på andre siden, når jeg ikke døde helt tross alt, nå føler jeg meg litt uovervinnelig egentlig. Ok da, helt utkjørt, men likevel. Dette trodde jeg ikke var fysisk mulig å komme seg igjennom, men her er jeg! Guttene mine la seg mette og rene og fornøyde (om enn litt understimulerte), og mannen kom hjem sent på kvelden og fikk ryddet opp i kaoset. Badet er klora og sengetøy og håndklær kokt halvt ihjel. Om ikke annet fikk vi svineriet unna før jul!

Og dere – igjen. Aleneforeldre: jeg bøyer meg i hatten. U rock!

2016-12-15-12-10-05

For mer fjas (og ganske mye sykdomssutring), følg meg på snapchat Siri På Tjukka (siriohet) og på instagram @pa_tjukka !

Publisert i Hverdag | Merket med , , , , , | 2 kommentarer

Om å bidra til forvirringen

Skrevet desember 6, 2016 av På tjukka

Hei!

Når man av og til stikker snuten innom forsiden på VG-nett, får man jo litt mer oppmerksomhet enn man er vant til. Det er jo gøy. Og uvant. Og av og til litt ubehagelig, men ikke så ille egentlig. Jeg venner meg til det, og syns det er spennende, i alle fall.

Det som er veldig fint, er at det plutselig dukker opp ett og annet kritisk spørsmål til meg. Det har faktisk ikke skjedd tidligere i min bloggkarriere, så det var på høy tid! Så lenge tonen er høflig setter jeg stor pris på dette, for det er jo masse av det jeg skriver det er fullt mulig å være uenig i. Så fortsett med det.

Ett slikt spørsmål, eller kanskje heller påpekning om du vil, kom fra Mia for et par uker siden:

sporsmal

Hun var jo ganske rett på sak da, og kritisk. Jeg svarte i kommentarfeltet, men jeg har tenkt på kommentaren i etterkant, og jeg tror jeg misforsto det litt i første omgang.
Kommentaren kom på innlegget mitt om «Stol på deg selv, kjære mamma» – så jeg tolket det i den settingen. Og tenkte at hun «beskyldte» meg for å legge ytterligere press på mødre. Det er jeg virkelig redd for å gjøre, og håper dere vil påpeke det om jeg gjør det. For jeg vet det skjer innimellom, jeg kan tenke på et par eksempler selv, jeg lærer jo på min ferd jeg også. For eksempel kunne jeg vel spart meg for å kommentere at «den dummeste grunnen til å ta elektivt keisersnitt jeg noen sinne har hørt må være å rekke barnehagefristen». For all del, det er absolutt verdt å diskutere, men jeg trengte vel ikke å formulere meg akkurat sånn. Det er jo en stakkars mamma der ute et sted som har tatt dette valget, jeg kan jo mene hva jeg vil om det, men jeg kjenner ikke henne, hennes livssituasjon eller noe som helst annet rundt hennes liv, så hvem er jeg til å dømme liksom. Så jeg lærer – jeg ville ikke formulert meg slik i dag.
Men det er jo egentlig ikke dette Mia påpeker – hun påpeker at jeg forvirrer mer enn oppklarer, i hvert fall av og til. Og der vil jeg faktisk si meg enig med Mia! Det gjør jeg. Absolutt. Og det er helt med vilje.
Denne bloggen ble startet som en infoblogg til gravide, til gravide som ønsket å gå dypere inn i alle rådene som ble gitt. Hvis du ønsker det lette svaret – så holder du deg til helsedirektoratets sider, eller babyverden eller et eller annet sånt. Hvis du vil ha det vanskelige svaret – så leser du her. Jeg vil vite hvorfor vi ikke kan spise spekemat, og hvorfor svenskene kan det hvis kjøttet et fryst på forhånd, men ikke vi. Jeg er ikke interessert å i bare godta «fordi det er sånn». Det er kjedelig.
Javisst blir dette komplisert! Det er det som er så innmari deilig med å være en fri blogger, og ikke en helsemyndighet: jeg kan selv velge hvem jeg henvender meg til. Og jeg henvender meg til særdeles oppegående damer, som gjerne vil gå litt i dybden. Som er kildekritiske, nysgjerrige og ganske kule. Det er gøy!
I begynnelsen, da jeg selv gikk gravid og med spedbarn for første gang, ble jeg innmari irritert på formuleringene jeg møtte fra helsedirektoratet. Jeg følte meg snakket ned til. Som om jeg ble en idiot bare fordi jeg var smelt på tjukka. Som om jeg ikke klarte å håndtere to beskjeder på en gang: jeg klarer å vurdere risiko for meg og mitt barn om jeg får ordentlige tall. Nøyaktig hva slags risiko tar jeg om jeg for eksempel som gravid spiser en pasteurisert brie, produsert i Norge av Tine, og fra nyåpnet pakning? Går det ikke an å si at dette er greit, men at jeg ikke skal spise brie når jeg er på resturant for eksempel, for da har jeg ikke kontroll over når pakken ble åpnet og lignende? Jeg vet ikke svaret altså, det er jo kliss umulig å finne ut av, og jeg irriterte meg over at de sa sånne ting. Eller enda verre: jeg bodde i USA i min første permisjon, alle andre i hele vide verden har lov å gi ungene sine litt yoghurt og melkeprodukter fra de er 6 måneder, vi må vente til 10. Klarer alle andre å håndtere beskjeden om at melkeprodukter kan hindre jernopptak, så vær forsiktig med det hos små barn som spiser lite men trenger mye jern, men norske småbarnsforeldre evner ikke det? Hrmf. Jeg likte ikke dette.
Men etter hvert har jeg jo innsett dette mer og mer: helsedirektoratet forsøker å nå absolutt alle i hele landet. Når det gjelder kunnskap om for eksempel kosthold, så er kunnskapsgapet i befolkningen så sprikende at det er nesten ikke til å tro – jeg har truffet rikelig med folk i min jobb som oppriktig tror at de lever sunt og bra, men når man går inn på hva de faktisk gjør mot kroppen sin når det gjelder kosthold, trim og rusmidler, blir man jo nesten vettskremt. Akkurat som jeg blir helt paff over hvor ekstremt «sunt» en del andre piner seg til å leve. Helsedirektoratet skal nå alle.
Det trenger heldigvis ikke jeg 😉 Så derfor kommer jeg til å fortsette å skrive lange, kompliserte innlegg, med kildehenvisninger som slett ikke er lette å lese, og med resonnementer og vurderinger som noen ganger kan forvirre mer enn oppklare. Fordi jeg mener det er mange av oss som er i stand til å vurdere og prosessere avansert informasjon, og dermed kan evne å ta informerte valg for seg selv og sine barn. Og fordi jeg er en supernerd og lurer veldig selv.
Hvis du syns det er for vanskelig og komplisert er det helt innafor å bare bry seg om de innleggene mine som ikke forvirrer også, altså. Det er jo mye fjas og moro her og 🙂 Og jeg er ganske sikker på at jeg har lesere i begge kategorier – heldigvis!
Publisert i Blogging, Graviditet | Merket med , , , , | 12 kommentarer

Kaptein Snabelbæsj og hjertetyven

Skrevet desember 6, 2016 av På tjukka

Lei av julemusikk allerede? Okei da, det går jo ikke an å bli lei av det da. Elsker julemusikk, kan ikke få nok (så lenge jeg holder meg til det i desember i alle fall).

Men, kanskje kidsa vil ha litt variasjon? Jeg syns ikke det er lett å finne fine barneplater egentlig, jeg. Alt er så gammelt og traust. Eller innmari slitsomt (haaaater kaptein Sabeltann…).

Kaptein Snabelbæsj derimot! Helt ny plate med et fabelaktig navn, morsomme tekster, fine melodier, kjempesuksess hos 3-åringen, og mammaen koser seg hun og. Maria Solheim og Silje Sirnes Winje har laget en kjempefin plate – og det høres lang vei at de kan barn, liker barn og tar barn på alvor.

Syns ikke barn skal avspises med dårlig, gammel musikk bare fordi de er små jeg. Hør på den og kos deg:

http://phonofile.link/kaptein-snabelbaesj-og-hjertetyven

(Ps: ikkeno spons. Jeg bare digget den).

kaptein-snabelbaesj

 

Publisert i Hverdag | Legg igjen en kommentar

En venn som Jonas

Skrevet november 27, 2016 av På tjukka

Hvis guttene våre vokser opp til å bli en venn som Jonas.

Ja, da. Da skal vi klappe oss på skulderen og si oss godt fornøyd med jobben vi har gjort.

skam-6e-759x397

Bildet er lånt fra soundvenue.com

#Jonas #EVAK ❤

Publisert i Parenting | Merket med , , , , , | 4 kommentarer

Husmor Siri

Skrevet november 17, 2016 av På tjukka

Nå har jeg sulla hjemme i ca 7 måneder. Eller, sulla og sulla forresten, å få barn er hardt arbeid det altså. Men likevel. Ganske mye sulling er det.

Småslumring med babyen min, trilleturer, evige kaffeslabberas, barselgruppeskravling, timesvis med småprating med minien, altfor mye babygoogling mens jeg ammer, alle sesongene av Skam (2 ganger), blogging og bittelitt jobbing mellom slagene.

Kjedelig? På ingen måte! Det er klart, permisjonen med barn 2.0 er ikke fullt så luksuriøs som med barn 1.0 (planleggingsdager, syke unger, levering og henting og helt enorme mengder klesvask sørger for dette), men deilig har jeg det likevel. Og jeg koser meg så innmari mye! Savner ikke jobben overhodet.

Sånn var det sist og, og da overrasket det meg jo noe. Jeg er da til vanlig en ambisiøs og målrettet dame. Eller, var, kanskje? Jeg merker jo at hodet i stadig større grad penser inn på «familievennlig» når jeg tenker på jobb fremover i tiden. For det jeg holder på med nå, kan jeg jo ikke gjøre for evig. På ett eller annet punkt må jeg jo disputere, og jeg burde virkelig fullføre spesialiteten min etter det. Det er bare det at… Ja. Jeg skulle så gjerne hatt en jobb som er, nettopp, familievennlig.

Hadde jeg hørt meg selv som turnuslege hadde jeg antageligvis spydd litt. Da skulle jeg bli indremedisiner, gå masse vakt, redde liv. Jeg elsket ekstravakter – ikke bare fikk jeg godt betalt, jeg fikk lov til å jobbe i akuttmottaket også! Oh, lykke, det var så gøy. Masse folk klarte jo fint å kombinere den jobben med familielivet, det var da ikke noe problem! Det blir ikke indremedisiner av meg, men en enda bedre jobb har jeg fått, intet mindre enn selve drømmejobben, og likevel er jeg altså så innmari tilfreds her hjemme.

Hva skjedde? Jeg kan ikke bare skylde på barna, det er flere faktorer involvert her så klart, men det kom nå en liten gutt. Og en liten gutt til. Og her går jeg hjemme og tenker at, tja, skal jeg bare bli hjemme, eller? Dagene går for fort, det er nok å gjøre, minsten er altså en så stor solstråle at jeg til og med smilte meg gjennom Trump-tragedien, og, ja.

Jeg har begynt å bake brød. Syns babymat er kjempeinteressant. Vurderer helt seriøst å koke kraft. Ble fra meg av glede da vi kjøpte ny støvsuger:

2016-11-17-19-17-39

Og enda gladere da vi fikk nytt fryseskap!

2016-11-16-21-59-15

Dette patetiske forsøket på en ukeplan beviser muligens at jeg har en vei å gå før jeg er skikkelig, hardcore husmor, men – hey – jeg prøvde meg på ukeplan, da!

2016-10-25-13-03-21

Det er noe utrolig rart og fint ved at jeg er sydd sammen sånn her, merker jeg. Veldig praktisk i alle fall, for akkurat nå er det innmari fint at jeg trives med å gå hjemme. Skal tross alt gjøre det et halvt år til, liksom 😉 Jeg vet heldigvis av erfaring et par ting: 1) Det er ganske krevende å aktivisere en ett-åring uten barnehage (mye mer krevende enn en 6-månding i alle fall) og 2) Det kjennes kanskje ikke særlig bra å gå tilbake på jobb, men når man først er der er det slett ikke så verst. Pluss nummer 3) Pappaperm er seriøst det aller beste skandinavia har kommet opp med, elsker konseptet pappaperm. Elsker det.

Så det skal nok gå godt. Enn så lenge føler jeg meg veldig heldig som bor i Norge, og får muligheten til dette. Min amerikanske venninne fikk tvillinger, og begynte å jobbe etter 2 måneder. Uten å mukke. Mens hun fullpumpet! Ai, jeg er glad jeg slipper.

Sånn. Nå skal jeg sette en brøddeig på kaldhev. Det var ikke snikskryt. Bare helt vanlig, gammeldags skryt 😉

Følg meg på instagram på pa_tjukka – eller på facebook – eller på snapchat (siriohet)!

 

Publisert i Barseltid, Hverdag | 8 kommentarer

Stol på deg selv, kjære mamma!

Skrevet november 13, 2016 av På tjukka

Jeg er med i diverse mammagrupper på facebook, jeg googler for mye mammarelatert, leser forumer og blogger, og får spørsmål fra fine lesere via bloggen. Jeg følger med i småbarnsmammaverden i alle fall, det skal ingen få ta fra meg. Mest fordi jeg lærer selv, søker kunnskap, tips og råd, så klart. Det er utfordrende å bli forelder!

Jeg har studert i 6 år på universitetet, og gjennomført 1,5 år i turnus for å kunne jobbe som lege – og fortsatt har jeg lang tid igjen som «lege i spesialisering». Altså en utdanningsstilling. Hver eneste dag med klinisk arbeid spør jeg en overlege om råd minst en gang. Ofte 10. Men mamma fikk jeg bli, sånn helt uten videre. Ikke så mye som et lite kurs engang, krevde de, før de lot meg ta babyen min med meg hjem fra sykehuset. Bare overlot han til meg og mannen min, liksom, sånn helt uten videre. Shit pomfritt, det er voldsomme saker!

Det kjennes mildt sagt overveldende. Vanskelig. Jeg er redd for å gjøre for mange feil, for å ødelegge ungene mine. Ikke gi dem et godt nok grunnlag. Ikke klare å oppdra bra folk, folk som er lykkelige, selvsikre, snille og morsomme å være sammen med. Jeg kjenner på det, virkelig, hver dag, at det er en stor utfordring å være mamma.

Likevel blir jeg stadig litt sjokkert over hvor utrolig usikre mange andre mammaer er. Sammenlignet med hva jeg ser av spørsmål på mammaforumer rundt omkring, er jo jeg helt fullstendig zen, jeg altså. Det er nå en ting at vi skal gruble mye på de store problemstillingene (hvordan oppdra en fornøyd og hyggelig unge), men usikkerheten gjennomsyrer absolutt alt – det er som om man hvert eneste sekund av dagen har potensiale til å ødelegge barnet sitt. Det er tydeligst når det gjelder babyer og gravide, kanskje: sover hun for mye? Hvorfor sover han så lite? Jeg har kanskje fått i meg en liten bit fetaost som jeg ikke vet om var pasteurisert og er livredd, hva skal jeg gjøre? Er det greit å bruke bæresele hver dag? Ungen min iker ikke bæresele, er det noe galt med den? Er det normalt at hun spiser hver time? Jeg tok badstue før jeg visste jeg var gravid! Er det farlig å servere babyen ikke-økologiske aprikoser? Bæsjen var litt mer flytende enn vanlig, hva gjør jeg? Må jeg gi kjøpegrøt, eller kan jeg gi noe annet? Jeg vil gjerne lage maten fra bunnen av men er så sliten, er det farlig å gi kjøpegrøt en gang i blant? Ga en teskje gulrotmos hver dag i forrige uke, nøyaktig hvordan skal jeg øke? Hvor mye klær skal jeg ha på en baby som ligger i vognpose ved 2 kuldegrader?

Og så videre, og så videre. Alle de overstående spørsmålene er helt reelle, de fleste har jeg sett bli stilt flere ganger. Og det får meg jo til å tenke litt – hvordan ble det så vanskelig? Når skjedde det? Og har det alltid vært sånn?

For det er jo egentlig ikke så vanskelig, ikke med babyer, i alle fall. Med mindre du er helt komplett idiot, og rister ungen din, slår, ikke responderer når den gråter og ikke småprater og koser litt med den innimellom, kan du jo seriøst ikke gjøre noe galt. Det går innmari fint, alt sammen! Kler du på ungen for lite en dag kan du snu og kle på mer. Eller kjøpe et teppe på veien om det er krise. Gikk opptrappingen av fast føde for fort kan man ta en pause og forsøke på nytt. Ble ungen sliten av mye farting i dag, får du en ny sjanse til å ta det litt roligere imorgen. Det går bra! Veldig bra!

Jeg tror ikke alltid det har vært sånn. Altså, nybakte mammaer har sikkert til alle tider vært usikre, men denne redselen for absolutt alt, den kan jeg ikke helt se for meg at har vært så gjennomsyrende veldig lenge. Det må jo være internett som har skylden, eller hva? Disse enorme mengdene med informasjon som er så lett tilgjengelig. Og på internett, der er rådgiverne skråsikre. Noen er nokså dømmende også, andre er bare veldig sikre i sin sak, og når alle er uenige blir jo enhver stakkar forvirret så det holder.

Saken er jo den at det finnes ikke en vei som funker for alle. Ingen babyer er like, ingen familier er like, de ligner ikke engang – det finnes ikke en eneste ting som er universal for alle. Derfor er det egentlig fint at alle mulige fine og rare og av og til helt underlige metoder ligger lett tilgjengelig for oss, en av alle de hundre metodene kan jo faktisk funke for akkurat dere. Problemet oppstår når man ikke klarer å se at alt er råd, ingenting er regler (selv om ganske mange faktisk formulerer seg som om de kommer med fasiten). Og at ingen får til alt – vi mislykkes i våre forsøk alle sammen. Hele tiden. Så prøver vi igjen, det er ikke verre. Barna tåler det.

Derfor er det jo egentlig også bra at internett finnes, og at alle de ulike rådene og metodene er tilgjengelige for oss der ute. Det jeg har problemer med å forstå, er hvorfor folk på død og liv alltid skal snakke andre ned. Hvis man har funnet en metode som funker for seg, er ikke det bare supert da? Del det gjerne, vi vil høre! Men hvorfor skal du samtidig alltid slenge dritt til de som gjør ting annerledes enn deg? Ta bære-entusiastene som et eksempel. Bæreseler og sjal er jo flott, en redning for mange, en stor hjelp i hverdagen og helt supert det, for både mor og barn. Men de som har oppdaget dette og skriver om det på nett, skal altså på død og liv alltid komme med ufine påstander om at konseptet vogn er laget fordi vi ikke gidder å bære, bare ønsker å legge ungen fra oss, og ja. Vi vognmammaer er i alle fall ikke særlig gode mammaer, det skal være sikkert. Hva er poenget med det liksom? Kan man ikke bare fortelle entusiastisk om det flotte man selv har oppdaget, og håpe at noen blir inspirert, men likevel innse at det ikke passer for alle?

Et lite hjertesukk vil jeg også komme med til helsemyndighetene; de er jo også med på denne festen. På meg virker det som de ikke helt har hengt på lasset, ikke fått med seg at formuleringer som fungerte som råd før i tiden, nå blir spinnet rundt, kastet i været, fortært, fordøyd og gulpet opp igjen av tidvis helt kildeukritiske personer – og brukt som våpen. De kommer også med råd, ikke regler, og du kan selvfølgelig tolke de som det passer deg og din familie. Men jo strengere og mer firkantet disse rådene er, jo mer skremmende blir de og, og jo mer overbevist blir man om at det er veldig vanskelig å gjøre ting riktig. Strenge råd kommer til en pris, og prisen er usikkerhet og frykt. Jeg håper de er klar over dette når de ordlegger seg, jeg er nemlig ikke helt overbevist.

Du må rett og slett lære deg å kjenne etter selv, kjære mamma. Hva er riktig for deg og dine? Det er nesten garantert ikke det som er riktig for naboen din. Les gjerne masse, men tolk alt som kommer som råd, og ikke la noen få deg til å føle deg som en dårlig mor for at du gjør ting annerledes enn dem. Du er ikke det. Du er den aller beste mammaen din unge kan få (med mindre, som over, du er helt idiot, da. De finnes jo de og). Det er null problem å amme i søvn, samsove og bysse ungen din akkurat så lenge det passer deg, så lenge dere trives med det. Faste rutiner er også helt uproblematisk for de familiene det passer for. Motsatt derimot: faste rutiner i en familie som ikke trives med det er jo opskrift på katastrofe.

Du vet faktisk hva som er best, hvis du bare tar deg tid til å kjenne etter. Og når (ikke hvis, for det kommer til å skje) du velger galt, ja, så går det og fint. Klapp deg på skulderen og si bedre lykke neste gang, det er bare å prøve seg frem, og alle surrer det til stadig vekk. Stol på deg selv, det er bare du som har noen som helst forutsetning til å vite hva som er best for din baby og din familie. Du er faktisk programmert til å vite det: til og med dyr får til dette! De vet hva som skal til med en gang – og det vet du og. Uansett hva du velger å gjøre vil du finne noen på internett som er uenig med deg, den kampen kan du faktisk ikke vinne, så du må stole på deg selv. Og det har du veldig god grunn til, for det er du som vet best.

Peace out.

Publisert i Barseltid, Parenting | 17 kommentarer

4 month sleep regression

Skrevet november 6, 2016 av På tjukka

Første gang jeg hørte begrepet «4 month sleep regression» var da jeg bodde i USA i barselperm med eldstemann. Sønnen min var da 5-6 måneder gammel, og jeg husker jeg tenkte «Hmmm… Kan det ha vært det som vippet meg av pinnen?»

Jeg ser nå at det er et begrep som brukes en del i Norge også, og nå når jeg fikk barn nummer to prøvde jeg å følge litt med da, om det var noe hold i dette. Og det viste seg at jeg virkelig tror dette begrepet har noe for seg!

Det er ikke noe «vitenskapelig» begrep, jeg vet ikke hvor det kommer fra, men det var veldig nyttig for meg å ha dette i bakhodet da minstemann nærmet seg 4 måneder.

Babyer er forskjellig, men mange merker vel rundt 3 måneders alder at en del ting begynner å falle på plass. Man kjenner ungen sin, som smiler og kurrer og gir masse glede tilbake for innsatsen sin, og man har kanskje til og med kontroll på søvnsystemet. 3 gode lurer på dagen, og gjerne minst ett langt strekke på natten – om de ikke til og med begynner å sove helt igjennom (ikke mine altså, ikke i nærheten engang, men med helt greie spiseintervaller i alle fall). Og så plutselig, en gang mellom 3 og 5 måneder  – KABOOM! Med ett våkner lille kjempeofte på natten, spiser støtt, fusser litt, kanskje gråter eller bare virker selskapssyk, og daglurene blir så korte at du knapt rekker å gå på do, langt mindre ta deg en dusj eller koke deg en kopp kaffe. Og du bare – hva skjedde?!

Sånn ca alle mammaer vil tenke: hen er sulten! Og forsøke å måke inn mer grøt til kvelden for å få seg litt mer søvn. Meg selv inkludert. Men det er ikke sult alt som piper (for all del, det kan absolutt være det, på denne tiden er ungen så stor at mange faktisk også trenger mer mat, men en trommestinn grøtmage sikrer ikke nattesøvn hos noen).

Det hele bunner muligens heller i denne «søvnregresjonen», som høres ut som en slag alvorlig diagnose, men som faktisk er en beskrivelse på at babyen søvnmønster modnes (i motsetning til hva ordet regresjon egentlig skulle tilsi) , og nå blir mer lik en voksens. Vi sover i sykluser, ikke sant, og veksler mellom dyp søvn, drømmesøvn og våken tilstand. De små oppvåkningene vi har på natten merker vi voksne som regel ikke engang, vi bare snur oss rundt og sover videre, men babyer klarer ikke det. De må ofte ha hjelp til å finne søvnen igjen, og den hjelpen forventer de å få fra deg. Før denne tiden har de sovet «som babyer» – tungt og drømmeløst (ha. ha. ha forresten, saklig!). Men nå blir det trøbbel, og de våkner lett som bare det.

I alle fall – jeg har ikke noen banebrytende tips for å komme over kneika. Det jevne rådet ute på verdensveven virker å være «stå i det» – inntil det verste har gitt seg i alle fall. Skru ned forventningene, få deg den søvnen du kan, gå litt tilbake til nyfødttiden og hold babyen happy as a hippo. Dette er ikke helt tiden til å gjøre de store omveltningene – ikke avvenn nattamming akkurat nå, ikke slutt med smokk etc. Gjør det som trengs for å få babyen til å sove, alle søvnassosiasjoner kan heller avvennes litt senere.

Jeg syns i alle fall at det var veldig godt å vite om det – alltid godt å vite at man ikke er alene, og alltid godt å ha et slags navn på hva som skjer. Det gikk over av seg selv hos oss virker det som (bank i bordet – sånn må man egentlig aldri si når det gjelder babyer og søvn!). Lykke til og sov så godt du kan!

Publisert i Parenting | Merket med , , , , , | 5 kommentarer

Jippi, vi skal stille klokken og kan sove en time lenger imorgen! Sa ingen småbarnsforelder noensinne.

Skrevet oktober 30, 2016 av På tjukka

Av og til linker jeg til andre blogginnlegg, og jeg har en liten bloggroll med anbefalinger (som egentlig gjerne skulle være litt mer fancy og mye lenger for øvrig), men utover det skriver jeg ikke så mye om andre bloggere egentlig. Men av og til kan det virkelig klø i fingrene etter å si noe, for jeg leser jo altfor mange blogger. De som er i bloggrollen min liker jeg jo, men jeg har jo også rikelig med guilty pleasures som jeg ikke nødvendigvis roper så høyt om. Også jeg svipper også innom Frua med stor F sin blogg både hist og her. Så også i dag.

Dagen i dag startet jo ikke så bra for oss småbarnsforeldre. Klokken ble på mystisk vis stilt en time tilbake i natt – noe alle som ikke har små barn ser frem til hvert år, for de får jo sove en time lenger.

Vel. Småbarnsforeldre FÅR IKKE DET. For små barn, de driter i vintertid.

Og når du ser 5-tallet (eller 4!) på klokken idet poden roper «Mamma! Jeg er våken!», da KAN dagen bare ikke starte bra. Uansett hvordan natten har vært. Det funker ikke vet du, og hele neste uke blir jo en karusell i overtrøtte kvelder og netter med mareritt og vedvarende grytidlige morgener hvor vi står utenfor barnehagen i gryingen og venter på at den skal åpne for vi har vært våkne i timesvis allerede og nå holder det.

Men, jeg gikk altså inn på fruens blogg i kveld. Og tenkte vel ikke helt over hva som ville møte meg, regnet med det var en eller annen idyllisk familieaktivitet og noen nye klær eller noe sånt. Men så skriver hun også om klokkestillingen, og jeg tenkte «yay, det er vel av og til slitsomt tidlige morgener der i gården og», men hva gir du meg! Datteren hennes har bare stilt klokken helt av seg selv og alle har sovet til halv ni eller noe og alt er like rosa som før og jeg bare…. HÆ?! Jeg gidder ikke skrive om magebilder, retusjering, falske kommentatorer eller materialismen. Ikke engang at sarpsborgsjenta har begynt med gjennomgående -en endinger har jeg tatt for meg, men dette?!

Jeg bare ler meg litt i hjel her jeg sitter. At det går an, da! Jaja. Sånn her var vår morgen, ikke helt som hennes åpenbart, men jeg tror ikke jeg tar helt feil om jeg sier at jeg neppe var helt alene:

2016-10-30-07-53-59

Jada, prøvde å skrive «småbarnsforeldre», men det er ikke lett å snappe når mini samtidig lugger mamma våken 😉

Følg meg på snapchat (siriohet), instagram @pa_tjukka eller facebook!

Publisert i Hverdag | 3 kommentarer